Aviser på nett, kvar går veien videre?
Dette innlegget er besvarelsen på ei oppgave i digital markedsføring som spør etter sammenhengen mellom facebook-sidene og nettportalen til en avis. Er det Facebook som skaper trafikk til avisens portal, eller er det motsatt? Eg funderer også på kva avisen vil oppnå ved å vere på Facebook, og kva aviser som ikkje er på Facebook taper på dette.
Lokalavisa som eg sjølv sogner til, Stavanger Aftenblad, har en betalingsmur som eg tidligere har vore betalende kunde av. Når eg budde i Stavanger var det koseleg å få avisbunken på døra, sjølv om den i en travel kvardag ofte endte i søpla og eg las det digitale innholdet i staden. Nå skal eg flytte tilbake til byen, og lurer igjen på om eg ønsker å betale for å få tilgang til det digitale innholdet.
Avisene har tradisjonelt vore finansiert av abonnementer som betaler for leveransen av en papirbunke på døra kvar morgen, med siste døgns hendelser på trykk. Mykje av denne informasjonen er nå tilgjengelig gratis, på enheter en har i lomma eller på/i hånda døgnet rundt. Store deler av den industrielle prosessen rundt avisen og leveransen til kunden, har mista sitt fundament og kan virke overflødig. Hendelser på andre sida av jordkloden blir rapportert om iløpet av tida det tar å skrive det, og notifikasjoner gjennom dei digitale relasjonene tikker inn.
Dei digitalt innfødte har blitt vant med at nyheiter og informasjon er gratis, og dette gjer det vanskeligare for avisene å få tilstrekkelig med inntekter til å forsvare god journalistikk. Likevel vil dei ha abonnenter til å betale kr 2400,- i året for å lese deira digitale innhold. Prøver avisen å få oss til å betale for produksjonen av papiraviser gjennom det digitale abonnementet?
Sunnmøring som eg er, vil eg jo ikkje betale for noke eg ikkje trenger, så eg prøver å finne ut kva eg får for pengene. Gjennom facebook får eg inntrykk av at Stavanger Aftenblad prøver å skape trafikk til avisens egen portal, for å få flest mulig av byens befolkning til å gi etter og betale. Tilbudet om ei krone for første måneden er innbydende, men det er dei neste kr 199,- eg har vanskelig for å svelge.
Redigeringen på forsiden til nettportalen er hyppigere på enkelte tidspunkter av døgnet enn andre, så det kan vere vanskelig å få inntrykk av kva som blir lagt ut på avisens facebook side. Klokka 14 på en onsdag, er det publisert 5 innlegg på facebook-sida til SA, der to av dei er merka som betalingsartikler. Dei tre første artiklene på facebook ligger også på nettportalen. Forsida på nettportalen har fleire betalartikler iblanda litt gratisartikler fra en datterside, mens på facebook er innlegg nr 4 en artikkel som kjem eit godt stykke ned på nettportalen.
Eg finner det egentlig litt rart at ikkje avisen legger ut alle gratisartiklene på facebook-sidene. Takka vere facebook sin videoprioritering ville for eksempel en serie med både artikler og egenprodusert videomateriale gitt trafikk på egne nettsider hvis dette hadde vore delt på facebook. At avisen ikkje legger ut meir på facebook, kan skyldes at journalistene må formatere fleire ganger, og at dei ikkje har tid til dobbeltarbeidet dette medfører. Facebook-innleggene fra kvelden før er kun betalingsartikler som kanskje er tilfeldig, men kan også vere for å henvende seg til abonnentene med litt meir langleste artikler.
En henvendelse til SA sin digitalredaktør Elin Stueland bekrefter at avisen bestemmer sin facebook-plan på dagleg basis, som del av det totale tilbudet til publikum. Der legges det vekt på best mulig utvalg og breidde, og potensiale til å nå nye målgrupper.
Norge er eit velutvikla land digitalt sett, der ein stor andel av befolkningen har tilgang til en smarttelefon med nettleser. Det samme er tilfellet i store deler av den vestlige verden, der internett har gjort tilgangen til informasjon søkbar og gjerne gratis og tilgjengelig for fleire.
Kva gjer dette med skilnaden på rike og fattige? Underbygger vi eit større klasseskille mellom den industrialiserte digitale verden og utviklingsland uten internett og infrastruktur for digital kunnskapsdeling?
Går vi litt utenfor landets grenser, for eksempel til Skottland der eg bur for tida, så ser vi en heilt annan kvardag der mange avisabonnenter ikkje har tilgjengelig digitale kanaler. Her er det eit tydelegare klasseskilje mellom dei som leser papiraviser og dei som får avisene sine digitalt. Papiravisene er gjerne gratis eller tilgjengelige som enkeltkjøp når en har nokre mynter til overs, mens dei som betaler for digitale abonnementer får tilgang til ferske nyheiter direkte på sin Ipad og meir djuptgåande artikler på kjøpet.
Eit interessant blogginnlegg fra ITU drøfter digitaliseringens rolle i likestilling og ressursfordeling:
«Today, 3.9 billion people – more than half of the world’s population – do not have access to Internet. This is unacceptable. It deepens existing social and economic divides while creating new ones. The digital revolution must be a development revolution for all.
Mobile technology also can open doors to education and empowerment. E-learning and mobile learning are radically transforming traditional methods of teaching, and have the ability to help break down economic barriers, divides between rural and urban, as well as the gender divide. E-learning is a cornerstone for building inclusive knowledge societies, and can transform students’ potential into practical skills. Mobile learning will be essential to advance progress towards the United Nations’ Sustainable Development Goal (SDG) of universal education (SDG 4)» (itu4u.wordpress.com).
Facebook har også en sentral rolle som distributør av det digitale innholdet. Tempoet på oppdateringer, delinger og innlegg er så høgt at man i sjeldnare grad tar seg tid til å dobbeltsjekke kvar informasjonen kjem fra. Dette er det mange som utnytter, og det mest ekstreme eksempelet er spredning av falske nyheiter som den nyvalde presidenten til en av verdas stormakter påstår blir brukt bevist av enkelte nyheitskanaler.
Kan dei digitalt innfødte få tilgang til god journalistikk uten å måtte betale månedsabonnementer som skal dekke inn dei nasjonale mediehusenes profittkrav?
Den digitale konkurransen er stor, og den som slenger seg på klikkjaget veit ikkje nødvendigvis kven dei konkurrerer med før en taper. I den norske mediekvardagen har for eksempel internasjonale medier blitt ein stor konkurrent med meir inngåande reportasjer og synspunkter på internasjonal politikk enn det dei lokale mediehusene kan stille opp med.
For min egen del vil eg for eksempel heller betale for The Economist enn å betale for abonnementet til ein lokal aktør som deler stoff i eit landsdekkande konsern, for dei nyheitene eg får der kan eg heller få gjennom statskanalene.
Det er muleg at andre også har dette synspunktet, sidan vi stadig opplever nedskjæringer og omlegginger i mediebransjen. Dei som ærleg og redeleg forsøker å leve av å formidle informasjon til andre blir tvungne til å plukke frå kvarandre korleis en organiserer seg, og snu opp ned på heile forretningsmodellen sin.
Mange vil seie at papiravisene har utspelt sin rolle som medium for nyheiter slik vi kjenner dei, og det er kanskje riktig, men det er jo ikkje alle som foretrekker å lese nyheiter fra gratismediene som sprøyter over oss. Kanskje er det akkurat det Stavanger Aftenblad prøver å seie til oss med sin betalingsmur, at vi ikkje kan få god kildekritisk journalistikk som avslører kritikkverdige forhold i samfunnet uten å betale? Hvis eg leiter, så finner eg sikkert eit dekningshol mellom NRK-lokalen og gratisnyheitene, men er eg villig til å betale for å dekke dette holet?
Det har vore utprøvd diverse betalingsmodeller der en kan betale for enkeltartikler, men det har vist seg å bli vanskelig å gjennomføre i praksis. Enkelte artikler blir meir inntektsgivande enn andre, lettare å spekulere i og freistande å utnytte. Dei som skriver populære artikler genererer meir penger og vil ha bedre betalt enn andre, og då blir det jo enda vanskeligare å skulle skilje fakta frå fiksjon. Det blir eit spørsmål om å tiltrekke seg flest mulig betalingsvillige lesarar, og då er vi tilbake der vi kom frå med gratisartiklane som tjener penger på klikktrafikk og annonsereklame. I mottakarenden må lesarane ta stilling til kva for en reportasje en er villig til å betale for, og det er vel lite truleg at en er villig til å betale for andre standpunkter enn en sjølv har. Eit utdrag fra en diskusjon på nrkbeta.no belyser denne objektiviteten, om den egentlig finnes:
«…-Jeg ønsker nyheter som forteller meg ting jeg ikke har hørt om, som forteller meg ting som rokker ved min verdensoppfatning og som får meg til å tenke. Og disse nyhetene vil jeg ha fra en OBJEKTIV kilde slik at jeg ikke kan avvise dem med det er en politisk agenda bak nyheten.
… -Jeg tror du er ganske optimistisk om du oensker fullstendig objektive nyheter. Gode journalister har som regel en mening, og det er vanskelig aa unngaa at denne paavirker det de skriver. Alternativet er uinteresserte journalister, som bare skriver click-baits…
Uansett saa ser jeg ikke problemet. Om du finner noen som produserer nyheter av den typen du oensker deg, saa betaler du for dem. Om du og jeg er villige til aa betale for nyheter som ikke bare er rosenroede, saa er det er marked for slike nyheter. Kanskje ikke like stort som for de rosenroede, men nok til at vi likevel kan faa kvalitetsjournalistikk. Innen musikk saa er det listepop (og noen eldgamle stjerner) som genererer mest penger, men det finnes mange andre artister som lager bedre musikk selvom markedet er mindre.» (nrkbeta.no)
Det største hinderet for å legge ned papiravisene er altså at dei digitale inntektene er for lave. Facebook har gjort nokre halvhjerta forsøk på å holde på avislesarane i staden for å sende dei til eigne sider, sist ved å utvikle Instant Articles, eit format som fyller skjermen med tekst, grafikk, blider og video uten å gå ut av facebook-appen. Her kan utgiverne få annonseinntektene fra annonser dei selger inn sjølve, eller få 70% av inntektene hvis facebook selger dei inn for deg. Nedsida med Instant Articles er at avisene ikkje får bestemme så mykje av layouten sjølve, og må gi fra seg kontrollen på innhold slik som NRK fekk erfare når facebook sletta Newton-programmet om pubertet.
Sensurering og følelsen av å gi facebook for mykje makt gjer at eg er glad for at det heller jobbes mot alternative modeller. I tillegg seier digitalredaktøren i Aftenbladet at det er ei betydeleg lågare inntektskilde å legge sakene på IA. Avisa mister meirtrafikken i det facebook foreslår lignande saker på andre nettstader, og brukarane får andre vaner enn å bruke aftenbladet.no.
Facebook har vel aldri gått fullt inn for at avisene skal kunne overleve med annonseinntekter fra Instant articles, men har heile tida fokusert på å få meir trafikk og altså heve sine egne inntekter.
Som digital immigrant prøver eg fortsatt å ta inn over meg kva nytteverdi eg har av facebook. Eg prøver å aktivt å påvirke kva innhold eg ser, der eg skjuler innlegg med søte kattepuser og annen uinteressant informasjon etterkvart som det dukker opp, og liker ulike nyheitssider for å prøve korleis facebook kan gi meg nyttig informasjon med ulik vinkling.
Informasjonsstraumen fra omverdenen må filtreres for at en skal kunne rette oppmerksomheita mot essensielle ting her i livet, tenker nå eg. Det er mange fallgruver å gå i, for eg vil jo nødig gå glipp av informasjon som kan vere viktig. Av same grunn er eg interessert i ein samfunnsdebatt der man kan få augene opp for nye vinklinger, og det er eg usikker på om facebook kan hjelpe meg med. Den store straumen av det som har blitt delt mest, er ikkje nødvendigvis det som er viktigast.
Facebook-feeden speiler interessene til mine egne relasjoner, folk som eg kaller venner. Dei avanserte algoritmene styres av faktorer som kven en følger, kva linker en trykker på, kva en trykker liker på, og kven en kommenterer. Dette bestemmer kva som til en kvar tid kjem øverst, og det som er øverst ser man først. Eg er jo ikkje venn på facebook med folk som eg ikkje liker, og då vil det jo vere vanskeligare å få deira oppfatning av verdsbildet. Det diskuteres i skrivende stund om dette er noko av grunnen til den splitta og diversifiserte virkeligheitsoppfatninga som oppleves i USA og UK.
Eg vil heller at nokon skal ta seg tid til gi meg ei oversikt over nyheitsbildet, sjølv om det ikkje er trykt på papir. Dette er en tjeneste eg kunne betalt for å få midlertidig tilgang til dette i for eksempel ulike tidsintervaller på 5 minutter, 60 minutter eller eit døgn, slik at man kan tilpasse behovet til situasjonen og aktivitetsnivået i nyheitsbildet. På denne måten er det same mekanismene som når en kjøpte aviser i kiosken før, der man gjerne kjøpte nasjonale utgaver når det var noko en ønskte meir informasjon om. Modellen kunne generert pengar når det var meir å skrive om, slik at dei økte kostnadene som forbindes med økt aktivitet blei dekt inn.
Når vi sammenligner facebook-sidene og avisenes egne nettportaler, kan vi jo gjerne lure på kva den overordna strategien er. Spesielt for Stavanger Aftenblad er mykje av stoffet skjult bak betalingsportalen, og eg begynner jo å skjønne at dei vil at vi skal gi etter og kjøpe abonnementer for å betale oss til objektiv, kritisk vinkling og god journalistikk som representerer ei oversikt over nyheitsbildet.
Mange spørsmål forblir ubesvarte: Trenger vi fleire lokale store mediehus som gir oss mange versjoner av den samme informasjonen? Kunne lokalavisene samarbeida på en måte som gjorde at dei som er interessert i stoff frå eit gitt geografisk område blei sendt mellom aktørane og generert egen meirtrafikk? Har mediehusene brutt ned heile oppfatningen av kva kundene forventer av mediene, eller har dei fortsatt mange papirabonnementer som dei kan selge eit halvt døgn gamle nyheiter til, trykt i Bergen kvelden før? Er desse kundane fornøgde? Det blir spanande å sjå kvar veien vidare går.
Referanser:
Krokan, A. (2014). Den digitale økonomien. Cappelen Damm: Oslo.
Innlegget er inspirert av følgende nettsteder:
https://www.nrk.no/virkelighetskrigen/xl/vi_-de-upalitelige-1.13419090
https://www.nrk.no/ytring/gode-nyheter-om-falske-nyheter-1.13366369
https://nrkbeta.no/2015/06/10/blendle-betalingsmur-med-stykkpris/
https://www.dn.no/etterBors/2017/03/17/2032/Kommentar/ma-en-nettavis-vaere-en-lett-avis