Er eg ein digital immigrant eller innfødt?

Når eg nå skriver dei første linjene i bloggen min, er det først og fremst for å utforske nye territorier som del av faget digital markedsføring. I dette første innlegget vil eg drøfte forskjellene mellom dei menneskene som kalles digitalt innfødte som har vokst opp i det digitale nettsamfunnet, og dei som har vokst inn i dette samfunnet som kalles digitale immigranter. Eg er sjølv i midten av 30-åra, og ser vel gjerne på meg sjølv som en slags hybrid av dei to typene. Eg er jo fortsatt ung, er eg ikkje? Er eg då en innfødt, eller er eg ein gamlis som andre digitale immigranter?

Som ung har eg faktisk opplevd eit liv utan internett, og tatt del av eller blitt en del av en tradisjonell industriell prosess. Likevel er det mange nye ting eg gjer som i voksen alder, som er annleis enn slik mine foreldre gjorde det når dei var i samme situasjon. Eg har for eksempel digitale avisabonnementer, hører på podcaster, ser dei tv-programmene eg vil på det tidspunktet eg vil og så videre.  I tillegg er dette min første blogg, og eg har etterkvart innsett at både Facebook, Instagram og Snapchat har komt inn på telefon og diverse enheter for å bli. Kvalifiserer dette til å vere innfødt? Tvilsomt så lenge eg fortsatt holder abonnementer som eg betaler for, og kaller video for tv-programmer.

På den andre sida har eg også opplevd korleis det er å vente på at barne-tv skal begynne, på at oppvasken skal bli ferdig på julaften, og kva det vil seie å vente på eit par joggesko en har bestilt i den lokale sportsbutikken.  Følge Arne Krokan har ikkje dei digitale innfødte opplevd det tradisjonelle industrisamfunnet slik vi kjenner det. Det gamle samfunnet var basert på fysiske prosesser, lokal lagring og manuelt arbeid. Hvis en ville høre på den nye musikken som blei gitt ut, måtte en vente til den kom til butikken før en kunne gå og kjøpe den. På samme måte måtte en sende brev fysisk fram og tilbake hvis en skulle veksle noken ord, og det tok adskillig lengre tid enn dei millisekundene det tar mellom dagens enheter alle har i lomma.

Barna våre er nok eit bedre eksempel på kva en digital innfødt er, sidan dei ikkje opplever desse ventestundene på samme måte. Dei får sjå favorittprogrammet på tv når dei setter seg ned foran nettbrettet, fotografi og film av kvar en minste kunst dei gjennomfører blir delt med familie og venner, og dei tar i bruk internett som en plass å hente informasjon framfor å leite opp forbokstaven i eit leksikon. Dette har jo både sine fordeler og ulemper, og det er desse utfordringene eg trur det er viktig å vere bevisste på når en lever i eit samfunn som består av både digitale innfødte og digitale immigranter.

Barna har ofte sitt første møte med digitale tjenester gjennom dei handlingane dei ser i det daglige, altså dei vanene som foreldra har. Det er foreldrene til barna som setter standarden for korleis en tar i bruk digitale tjenester i heimen og i livet generelt. Det er eit stort ansvar som er lett å gløyme, men foreldrene er også småbarna sine digitale forbilder. Det er gjerne lett å forklare kor lenge barna får lov til å holde på med nettbrettet, men korleis skal en forklare alle dei gongane en sjølv tar fram enhetene for å skrive noke på den delte handlelista, sjekke matoppskriften når en lager middag eller værmeldingen før en går ut, tar en snartur i nettbanken før man skal i butikken, eller berre skal sette timeren på for baksten. For ikkje å snakke om dei gangene man skifter sang på Spotify eller får oppdatering fra dagens aktiviteter på skule, barnehage eller diverse fritidsaktiviteter. I denne jungelen av notifikasjoner fra det eg ser på som relativt nyttige digitale hjelpemidler har eg enda ikkje nevnt tilsvarende oppdateringer fra sosiale medier, delingstjenester og nyheitsfeeder. I en travel kvardag er det veldig enkelt å vippe opp telefonen eller andre enheter når småpoden leiker, eller når barna bedriver andre interessante aktiviteter som tilsynelatende kun krever at voksne er våkne og tilstede. Dette ser selvfølgelig ungane våre også, og begjærer enhetene på samme måte som oss, ved kvar en ledig stund!

Heime hos oss prøver vi stadig ut nye regler for skjermtid som vi prøver å overholde, men dette har mest med kva vaner dei voksne ilegger seg eller kva dei har lov til. Vi har prøvd regler om at det ikkje er lov å ha enheter ved bordet eller senga, men det vi er i gang med nå har vi ganske god trua på. For å begrense antallet ganger vi fikler med telefonen, har vi montert egne enheter som tar seg av færre oppgaver på sentrale steder slik at en med eit enkelt overblikk kan hente den informasjonen en trenger. Dette gjelder for eksempel en enhet for musikkstyring, radio og værvarsling som henger på veggen, en enhet for matlaging og handleliste på kjøkkenet, og en generell regel om at en legger fra seg mobilen på kjøkkenbenken når en er heime.

Hvis en skal gjere administrative ting som å gå i banken, gjere nettbestillinger og lage middagsplaner, går en til den dedikerte skrivepulten og eventuelt bruker den stasjonære datamaskinen, helst etter at småfolka er i seng slik at vi kan gjere det i fred og ro. Vi har trua på at hvis en klarer å innføre gode vaner for en digital kvardag, kan en ha god nytte av alle desse verktøyene og hjelpemidlene. Eg og fruen vil heller vise småtrollene at det lønner seg å konsentrere seg om en ting om gangen og gjere det skikkelig, for så å skifte fokus når en skal skifte oppgave. Vi veit jo selvfølgelig ikkje om dette er riktig av oss, men det er vel dei færraste foreldre som kjenner til fasiten. Burde vi forberede småtrolla bedre på multitasking, og heller fokusere på å utvikle simultankapasiteten? Kom gjerne med innspel og kommentarer under.

Det vidare møtet med det digitale samfunnet får barna når dei starter i barnehage og på skule. Lærerne har gjerne eit anna digitalt utgangspunkt enn dei sjølve, og dei andre barna har også forskjellige utgangspunkt. Ulike samfunnsgrupper har forskjellig fokus basert på bakgrunn og kultur, og den digitale utviklinga er forskjellig med dei ulike bakgrunnene til kvar enkelt. Det har tidligere vore mykje diskutert kva begrensninger en må iverksette for ungane for å lære dei gode vaner. For mange TV-timer kan føre til både passive og overvektige barn, men kva når denne skjermtiden blir fordelt ut over mange enheter og skjermer? Er det ikkje viktigare å ta i bruk teknologi, i staden for å benekte bruken av den? Alt med måte selvfølgelig. Eg trur det er ein todelt diskusjon der en må sjå på antall timer sittestillende tid kontra aktiv tid på leikeplassen, i skogen eller på sykkelen. Når en finner denne balansen kan en heller bryte ned kva en bruker tid foran skjermen på, og her må dei voksne også ta ansvar som gode forbilder. Det er vel ingen poeng i å samle seg rundt middagsbordet kvar dag, hvis alle skal sitte å surfe på kvar sin enhet som dei har mellom fingrane?

Eg las nyleg om ein barnehage som hadde tatt i bruk nettbrett i barnehagen, som del av eit kreativt verktøy for å hente informasjon og skape nye ting. I tråd med regjeringens forslag til ny rammeplan for barnehagene, legges det til rette for at «…barn utforsker, leker, lærer og skaper noe gjennom digitale uttrykksformer». Eksempler på dette kan vere å introdusere praktisk matematikk, estetikk gjennom fotografering, kreative uttrykk som tegning og skyggelegging, og lage filmer eller montasjer. I staden for at skjermtid er målbar sitte-stille-tid kan det, når det blir tatt i bruk på rett måte, bli brukt også ute i skogen, på leikeplassen og annen kreativ leik. Skepsisen til å ta i bruk digitale verktøy i tidlig alder er derimot stor, og det forutsettes god opplæring og kontrollert bruk.

En del av diskusjonen går ut på å gi barna eit likt utgangspunkt og like muligheiter uansett kva ressurser eller bakgrunn foreldrene har, en annen diskusjon går ut på kva kompetanse dei som jobber i barnehagen har og kva slags verktøy dei tar i bruk. Mykje av utstyret er gjerne allereie i bruk som del av rapporteringssystemer og dokumentering, men det er gjerne lærere og personell som bruker dette for å kommunisere tilbake til foreldre. Bruken blant barna er nok eit meir sammensatt tema, men det nytter nok ikkje å berre investere i utstyr til institusjonane uten å ha midler igjen til kompetanseheving. En interessant artikkel om balansen mellom kvantitet og kvalitet finnes her. Enkelte går så langt og hevder at for mykje bruk av nettbrett kan føre til at hjernen ikkje blir utvikla som den skal, og kaller det digital demens: http://www.vl.no/2.615/forsker-vil-ha-nettbrettet-ut-av-barnehagene-1.77982

Den teknologiske utviklinga rammer oss alle, og det digitale samfunnet følger oss også inn i skuleverket. Vi høyrer gjerne historier fra lærere som ikkje forstår alle nyvinningene ungdommene snakker om, eller har kanskje sjølv opplevd dei gamle og utdaterte datamaskinene som stod bak i kroken på skulen. Dei digitalt innfødte kjenner gjerne til teknologiene og tjenestene på nettet, og veit korleis dei finner kunnskap om å bruke dei, mykje før lærerne sine, og dette forandrer maktbalansen i opplæringsinstitusjonene. Når etterkvart «alle» har kvar sin smarttelefon med ulike distraksjoner og fristende applikasjoner, må lærerne ty til nye metoder for å vinne elevenes oppmerksomheit, og blir enhetene brakt inn i klasserommet må brukerne opplæres i måtehold. Dette er erfaringer eg sjølv ikkje kjenner igjen i det heile tatt, og eg begynner å ane konturer av min egen identitet som immigrant..

Tiltak som mobilfrie klasserom og mobilfrie skuler har blitt testa ut på fleire skuler over lengre tid allereie, og resultatene viser at det er viktig å lære seg korleis en finner arbeidsro. Ifølge VG viser forskning at mobilbruk i klasserommet påvirker prestasjoner, og dette argumenterer for å inndra private enheter i klasserommene. I slike situasjoner benyttes heller skulens egne enheter som er tilpassa med restriksjoner og innhold til enkelte fagene, som igjen åpner for eit heilt anna teknisk kompetansebehov i utdanningsinstitusjonane.

På samme måte som i barnehagene, er den digitale kompetansen til lærerne viktig for å forstå endringsbehovet i skuleverket. Her snakker vi ikkje om basisferdigheiter, men meir djuptgåande kompetanse og forståelse for korleis teknologien brukes til å kommunisere, samarbeide og formidle. Dei digitale innfødte henter informasjon på en heilt annan måte enn det tidligere generasjoner, og dette krever en heilt ny tankegang når det gjelder innlæring og korleis en setter kunnskap i system. Eg synes Arne Krokan beskriver forskjellen mellom immigranten og den innfødte veldig godt:

«Der den digitale immigranten leser bruksanvisningen til den nye GPSen, mobiltelefonen eller routeren i hjemmenettverket, kjører den innfødte bare på. Gjennom sitt omfattende kontaktnettverk kjenner de alltids noen som kan dette fra før, og som kan gi dem «kortversjonen» av hvordan de skal få det til å virke. Dette har de lært seg fordi de alltid har hatt muligheten til å spørre, de har alltid vært på MSN, de har vokst opp med mobiltelefoner og SMS og de har lært seg hvordan ulike nettsamfunn fungerer for å dele kunnskap» (http://www.krokan.com/arne/oppvekst-i-det-digitale-nettsamfunnet/)

Som student på en nettskule må eg sjølv tilpasse min egen opptreden og samhandle med andre utifra deira digitale ståsted. Når eg etterkvart har tatt nesten heile utdanningen min som nettstudent, ser eg dei store forskjellene på ulike fag og korleis dei er bygd opp på nett. Dei velutvikla digitale nettfagene er typisk bygd opp rundt mange mindre moduler der en går gjennom vanskelige punkt fra pensum. Forelesningene underbygger studiemodulene med gjennomgang av modeller og punktlister som forklaring på enkelte emner, og noken forelesere har laga modeller som tilleggsmateriale til pensum tilgjengelig på kurssidene der dei tar i bruk elektroniske tegnetavler og gjer utregninger i sanntid på video. Dette er en slags vidareutvikling av klasserommet der forelesningen er filmet i eit tradisjonelt oppsett med foreleser foran en tavle, men eg vil likevel ikkje karakterisere det som eit ferdigutvikla konsept for digitale innfødte. Det er tydelig at den tradisjonelle oppfatningen av kva klasserommet består av er malen for dei kursansvarlige som gjerne vokste opp i eit litterært orientert tekstsamfunn. Mens lærerne gjerne er lineært orienterte som leser tekster fra venstre til høgre, linje for linje fra topp til bunn, bruker elevene gjerne en ikonisk tilnærming som dei har erfaring med fra video og dataspill på samme måte som en leiter etter høgdepunkter på en nettside.

Digitale innfødte vokste opp i det visuelt orienterte bildesamfunnet, og skanner sider for klikkbare ikoner og visuelle elementer på en heilt annan måte som gjere det vanskelig for dei digitale immigrantane å følge med, rett og slett fordi det går for fort. Desse vil vere meir opptatt av den utvida delekulturen, der en raskt kan få tilgang til dei viktigste konseptene som nokon har utarbeida før en, for så å lære seg sjølv korleis en tar i bruk denne kunnskapen i praksis, ved å utvikle ferdigheitskomponenten. Mens eg sjølv liker å treffe venner før eg legger dei til som venner på facebook, har dei digitale innfødte få skrupler med å få seg digitale venner som dei deler erfaringer og kunnskaper med. Dette tar eg som spikeren i kista for min egen del og erkjenner at eg er en immigrant, som er villig til å lære om meir om dei innfødte. Håper denne bloggen kan hjelpe meg litt på veien.

 

Referanser:

Krokan, A. (2014). Den digitale økonomien. Cappelen Damm: Oslo.

Innlegget er inspirert av følgende nettsteder:

https://www.nrk.no/ytring/ikke-mest-mulig_-men-best-mulig-1.12835227

 

http://www.newswire.no/art/11097

http://www.vl.no/2.615/forsker-vil-ha-nettbrettet-ut-av-barnehagene-1.77982

 

https://www.nrk.no/trondelag/her-har-de-hatt-mobilfri-skole-i-ti-ar-1.12656490

https://www.dt.no/nyhet/drammen/ma-leve-uten-mobilen-pa-skolen/s/5-57-64403

http://www.vg.no/nyheter/meninger/skole-og-utdanning/mobilbruk-i-skolen/a/23477005/

http://www.krokan.com/arne/oppvekst-i-det-digitale-nettsamfunnet/

Legg igjen en kommentar